skulle ønske

Jeg var liten og fri for bekymringer igjen. ..ikke det at jeg noen sinne har vært bekymringsløs, men..
I dag; drittdag. Praksisstart, jeg sto opp tidlig, spiste frokost, gikk tur med bikkja, og kjørte av gårde tidlig for å være sikker på å finne fram. Men så kjører jeg av veien i stedet. Mista fullstendig kontroll over bilen, sklei rundt, bilen sto med hjulet i været, og jeg kom meg ikke ut døra, for jeg var så nedgravd i snø. Heldigvis stoppa bilen 30 cm før en stolpe, som ellers kunne gjort tilværelsen dyr for meg. Det var kommunikasjonssvikt med praksisveileder, så jeg rakk akkurat frem i tide, selv om jeg var 45 minutter forsinket. Fikk ikke med meg særlig mye av informasjonen fordi jeg var så oppi skyene ukonsentrert..
..og så klarer jeg å skjene av veien på tur hjem også, men da heldigvis i en innkjørsel fri for snø, så jeg slipper å tilkalle Viking enda en gang.
Jeg er ingen dårlig sjåfør, bare så det er sagt.. Det er sykt glatt, og jeg har mine tvil angående dekkene, som jeg er usikker på årgangen på. Det var flere som var millimeter unna å kræsje inni meg, da jeg sto i grøfta med bilen, og det er virkelig glatt på det strekket.
Hadde ikke sett for meg det å skli av veien som særlig dramatisk i forkant, og synes heller ikke det var en særlig dramatisk opplevelse; det gikk jo så sakte. Men følelsen i etterkant? Ikke god. Var sikkert oppi maxpuls, og tårene spratt automatisk (dels på grunn av alle snille bilister som stoppet og spurte hvordan det gikk). Nå, flere timer etterpå, sitter jeg og er kvalm og skjelven, og gruer meg til å kjøre bil igjen.
Flott begynnelse på en 8 ukers praksis med bilkjøring i hjemmesykepleien.
Jeg har også tatt meg vann over hodet og bekreftet mitt "ja" til en kontrakt i Lillehammer i dag, dels av pliktfølelse, dels av et stort ønske om å hjelpe. Jeg angrer, men klarer ikke si nei. Så det blir noen timers ekstra bilkjøring i uka, og jeg som alltid vinner VM i slitenhet og utmattelse når jeg er i praksis... Ser ikke frem til dette heller.
Ååååh..
Happy Valentines til de som feirer det, det gjør ikke jeg, og det er kanskje like greit. Her har kopen ligget på sofaen med hodet under puta i hele dag, og jeg har et humør svartere enn noe annet.

Helgestemning

Jeg ble ferdig med mappeoppgava i tide, men han kopen har pådratt seg en real hjernerystelse, og blir bare verre..
Har nå en viss peiling på hva det vil si å være mamma for en unge i trassalderen, tror jeg. Selv ikke lege og oss stammemedlemmer med helsefaglig bakgrunn har noe de/vi skulle sagt.. På jobb skal man, selv om man ikke husker avtaler man har gjort, bestillinger man har tatt, hva man har snakket om en halvtime i forveien, eller hvor man har lagt huskelappene sine.
Skulle gjerne feiret mappeoppgaven i dag, med frihelg, viiin og oppladning til praksisstart på mandag..
Men på grunn av kopen må jeg nøye meg med å tenke tilbake på lykkeligere tider, med gode venner og store glass med enda bedre innhold.
Jeg gjør meg altså klar for en lørdag i blå klær. Er ofte og jobber på Rema, men da alltid på kontoret. Så nå skal jeg ut på gulvet for første gang siden butikkens første sommer, da han ikke hadde alle ansatte på plass. Ikke det at herr Kjøpmannen klarer å holde seg unna jobb selv om jeg trekker i blått, men da har jeg ihvertfall litt kustus på hva han driver med.

Her i huset har det hele uken gått i soving og skriving. Jeg har skrevet oppgave, mens boff, mjau og hjernerystelsen sover. Alle rom er mørke, og om mennesket skulle finne på å være våken, hører vi på lydbok. Koselig, nesten som å være på hytta!

motivasjonsskrik om uviktigheter

Jeg har mappeinnlevering på fredag kl 15. 1 døgn, 23 timer, og 45 minutter.
Jeg har slitt veldig med mappeoppgava, tankene mine har vært andre steder, motivasjonen har vært langt under fotsålene, og nå starter det å haste!
Min arbeidsinnsats forbedrer seg alltid under press, så litt opitimist er jeg, men de siste dagene har jeg klaget.. mye.. Er fullstendig klar over det, og det har også blitt bemerket av en veldig tålmodig sjel.. Så hold kjeft, Hilde!

Derfor.. Etter å ha kommet hjem fra skolen i dag, skulle jeg sette i gang, klar for noen skikkelige stå-på-timer, så jeg kanskje kommer i mål før fristen.. Motivasjon, ja!

men..
BLARGH. Det er ikke lett å konsentrere seg om mappa når sykehus, barnevern, lege, mamma, en annen person, og verdens staeste samboer - som er fullstendig døv på begge ører når gjelder egen helse - skal nås på telefonen hele tiden. Og telefonen er klikk, så den ringer helt andre nummer i stedet for, som for eksempel til venninner og firmaer jeg har ringt før.. Også har man en forvirret katt og en oppmerksomhetssyk bikkje, da, som også må dulles med.. nushnushnush..

..Så derfor har jeg, foreløpig, fått tre timer dårligere tid..
De siste dagene har jeg også fått smerter i håndleddet, senebetennelsesvondter, som en ekstra utfordring..
Det må tilføyes at jeg vanligvis ikke er en nedringt person, men Murphy's a real bad-ass when he first comes around!
Skal det bli verre? Vil jeg dø på målstreken? Resignasjon. Hvitt flagg.
..Nei, ikke enda.. NÅ skal det jobbes! HADET.

Måtte bare Photo Booth-skrike først. Den observante leser

vil legge merke til at jeg har fått ut frustrasjon og innvendig gusj ved

å ni-klø meg over brystet. Hilde-svakhet.

Hva er søvn?

Hva er søvn?

• Reversibel tilstand av sterkt nedsatt bevissthet og reaktivitet på eksterne stimuli

Hentet her

Robin Hood er død

Overskriften burde jeg kanskje egentlig brukt i forbindelse med et idealistisk forbilde, sammenliknbar med Robin Hood, men det er Knut Risan det er snakk om.
Alle andre forbinder Knut Risan med "Tre nøtter til Askepott", men ettersom det aldri har slått an hos meg, er det ikke derfra jeg har han, men fra Disney-filmen Robin Hood. Den mest ihjelslitte vhs-en i mammas filmhylle. Robin Hood gikk jeg aldri lei, jeg kunne alle replikker, og hver gang jeg var i lekeparken på Strandtorget, fikk jeg trumfet gjennom viljen min til å se på Robin Hood. Det var fra tiden før vi fikk videospiller, men gikk og leide videospiller og videoer på Heikkis. (Ah, gamle dager <3). Nå har jeg Robin Hood på DVD, og setter den fremdeles på i ny og ne (med norsk tale, selvfølgelig).
Knut Risan var for meg selveste Robin Hood, så det var leit å lese om Robin Hoods død.
Han lever heldigvis videre på film.