Jeg har vært huseier i over ett år. (stryk jeg, les vi). For halvannet år siden hadde jeg aldri trodd jeg skulle eie et hus. For to og et halvt år siden hadde jeg aldri i livet forestilt meg at jeg skulle bo i dette fylket, som da befant seg på 19. plass av topp 19 fylker å bo i i Norge. Jeg ville på det tidspunktet sannsynligvis vært mer entusiastisk til Finnmark, bare for forandringens skyld. Men forhold vant over utforskertrang, og jeg flyttet med på lasset til et innavlsk sted, i en porno leilighet.
Men etter å ha loket i nevnte porno leilighet i nesten ett år, og trivdes like godt som en fisk i en ørken, ble jeg omsider overtalt av samboer til å kjøpe. Ta forholdet to the next level, komme seg inn på det myteomspunnede boligmarkedet, investere i noe eget... Vi bød, vi bød og vi bød (mennesker med annen dialekt kan erstatte bød med bøy/bydde, eller gi faen) på leiligheter og hus vi egentlig ikke hadde lyst på, på steder jeg såvisst ikke ville bo, men det var jo billig.
Vi ga nesten opp, men så dukket drømmehuset opp, bare 10 minutter unna der vi bodde, men en hel verden i forskjell sosialt og ellers, med rekordmange på visning (det gikk gjetord om visningen på nabofesten i helga!), og vi hadde troa nederst i tarmsystemet, men håpet i halsen. Også fikk vi det, mens jeg var på Tjøme med jobben, og samboern 210 kilometer unna. Sola strålte, og jeg og mine kolleger hoppet i havet og gråt en skvett av glede, før the King of Pop tok natta samme kveld. For en dag!
Nå har det altså gått et år, og huset, som jeg alltid har elsket, har definitivt ikke sviktet.
I helga var vi på nabolagsfest, og jaggu har vi kjempekoselige naboer. I tillegg er området vi bor i, et veldig attraktivt område (ett eksempel i tillegg til de generelle boligprisene i området, er at bloggnerda her ofte leser at local bloggers skulle ønske de bodde her, men ikke har råd. Jippi, synes jeg!). Forrige turen jeg gikk i nærområdet, viste meg en kjempekoselig liten park, enda en fotballbane, og en volleyballbane i umiddelbar nærhet, og jeg føler meg hjemme i akkurat dette området. Ikke resten av fylket, men akkurat Bekkelaget, koseligste stedet i triste, uinspirerende Hedmark.
Jeg starter å virkelig trives her! Huset, kombinert med gryende vennskap og flotte naboer og omgivelser, kan kanskje gjøre at jeg holder ut 210 kilometer unna drømmebyen i noen år til. (Ironisk nok er det like langt fra oss til Tjøme som fra oss til Fredrikstad, der jeg skal bygge og bo!)
så det så:)
- Hilde
