Jeg sa til min medlåntaker for life at jeg hadde satt så uendelig stor pris på om han hadde spilt et instrument, og hvor mye det betyr for meg å kunne sitte og kose meg med å spille eller bli spilt for på kveldene. Å ha en mann som slapper av med pianospill og vin på lørdagskvelden er en drøm, og vanligvis i mitt liv har det vært musikergutter jeg har falt for.
Da prøvde han ved siden av meg å forsvare seg: Et sånt liv får du ikke med meg, det kan du bare se langt etter.
Men sporadisk synging med dårlig stemme, totalt uten lyrisk eller melodisk forståelse; dét kan jeg garantere deg.
Ah, nå ble jeg glaaad.... :P
Godt det følger mange andre uerstattelige goder, og en bønsj selvironi, med den karen :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar