Oh, Jamie

Jeg har en aldri så liten fjortis-crush på Jamie, og jeg skulle mer enn gjerne kunnet titulere meg mrs. Cullum. Dessverre giftet han seg i januar, men med en avdanket vikingmøy (Sophie Dahl, barnebarnet til Roald Dahl), så han må jo ha litt kontakt med Norge. Jeg var aldri forelska i kjendiser som barn/fjortis, så håper min umusikalske kjæreste har forståelse for min kjærlighet til Emile Hirsch, Lars Hirschfeld og Jamie. En magiker på piano, en dyktig låtskriver og arrangør, en stemme uten sidestykke, en sjarm som overgår alt. Jamie has it all.

Men nok om (det for min del bedrøvelige) kjærlighetslivet til Jamie.

Lørdag 05.06.2010, Sentrum Scene: Jamie Cullum på scenen.

(Han er en av mine definitive yndlingsartister, og forventningene var høye!)

For en opplevelse! Don't know where to start..

Jeg har aldri vært på en liknende konsert. Ja, visst har jeg vært på mangfoldige konserter inneholdende jazz, pop og piano, men likevel: Jeg har aldri vært på en liknende konsert, og det tror jeg nesten ikke Jamie sjøl har heller.

Salen gnistret, klisjébegrepet elektrisk stemning kan trygt tas i bruk, publikum og artist (med komp) var en vanvittig symbiose. Oioioi, for en stemning! Jamie ble mer eller mindre målløs, man kunne se på ansiktet hans at han virkelig var overveldet over responsen. Publikum sang, nynnet, trampet, hoppet, klappet og kunne i utgangspunktet gjort hele jobben for Jamie, hvilket han selv påpekte (han kunne nesten ikke høre sin egen stemme). Og han spilte virkelig på responsen og, vi sang blant annet a cappella med Jamie'n.

Melodi etter melodi, Jamie og publiket tok konserten til nye høyder, og jeg tror de fleste skulle ønske at kvelden aldri tok slutt. Men vi holdt ut lenge!

My companion in crime, Vibeke, og jeg kom ut av Sentrum Scene etter rundt to timers orgasmisk glede med såre magemuskler, ødelagte håndflater (og for Vibeke, enda mer vondt i det forstuede håndleddet), stemmer uten lyd, men ikke minst: Stjerner i øya.

Det er mitt ønske for alle å kunne få en slik konsertopplevelse, helst flere ganger i livet, som for meg overgår selv Roger Waters-konserten i 2006.

D va heilt sinnsyge!