Katten spøy etter inntatt måltid, igjen. Stort minus i boka.
Katten spøy på noe reklame som lå på gulvet i gangen. Et lite pluss som forenklet rengjøringen.
Katten kunne spydd på noen bankpapirer som også lå der - et hypotetisk KJEMPEMINUS.
Regnestykket blir slik: Stort minus + lite pluss + kjempeminus = katten går i minus.
Dette får meg til å kaste katt "på hue og rævva" ut.
Og min plan er at katten skal være ute noen timer, langt unna meg og mine planer om å bli klok på fysiologi.
Den gang ei.
Katten har tydeligvis null planer om å gå ut, og mjauer for sitt bare liv for å slippe inn igjen.
Jeg hadde dagen i forveien sett på SOS Hundehjelpen(?), og lært at hunder som bjeffer skal ignoreres inntil det har gått 3 sekunder siden sist bjeff.
Katt og hund = firbeinte skapninger som ikke er så forskjellige = skal behandles likt, er min konklusjon.
Katta mjauer. Jeg prøver å lese. Katta mjauer mer. Jeg forsøker intenst å fokusere all min (negative) energi på lesing.
Katta jamrer. Jeg starter med husarbeid, fordi krapylet har tatt all min konsentrasjon og leselyst.
Katta vandrer X antall ganger rundt huset, alt ettersom hvor i huset jeg befinner meg, og mjauer. Sårt og intenst. Og det går altså ikke mer enn tre sekunder mellom hvert mjau før hun setter i gang på nytt.
Jeg står på krava, og tenker at om jeg slipper henne inn nå, blir det for enkelt. Da forstår hun at hun kan mjaue seg til alt her i verden, og det kan man faktisk ikke, katt eller menneske.
Men katta står på krava, og mjauer ufortrødent i vei.
Det går faktisk så langt at hun starter å kaste seg mot verandadøra og kjøkkenvinduet, og klore på vinduene i desperat håp om å bli hørt.
Mitt siste håp er at hun sliter seg ut, så når hun kommer inn i varmen vil hun bare slokne totalt.
Det går EN TIME OG TJUE MINUTTER før den forbanna katta gjør et lite opphold med mjauinga.
Og når hun kommer inn, er hun såvisst ikke sliten, trøtt og lei. Typisk.
Skitkatte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar